Innrømmelse

Jeg har nok vært litt smålig. På noen ting.

04.11.2015

så mye kjærlighet

vokser inni meg

du tøyer sjelen min 

Flyt på ditt selv

Si det en gang. Vær der oppe. I håpet. Og la mennesket flyte opp.

Ikke press deg ned i brystets hete buk, eller press buken opp i hjernen.

Flyt på ditt selv.

 

Her

Her. er et godt sted å være 

sirklene som fortsetter i sin egen bane må man bare drite i

oasen i ørkenen må man strekke seg etter innover 

til den indre oasen som sildrer og renner og aldri går tom 

 

varmen fra en mors bryst skal du fortsette å kjenne

slikke

kyss meg på hodet er du snill

jeg er helt liten 

 

jeg henger meg opp i bagateller 

jeg ser meg selv utenfra og justerer 

smerte er en nødvendighet men ikke et fokus

smerte er.

den kommer, den går

du er ikke smerten, smerten er seg selv

så ikke påstå at du alene bærer byrden

skylden til alt jævlig

nyt å være det tilkortkommende som du er 

og alt vil komme

dit indre hav vil åpenbare seg 

27.09.2014

 

Jeg vet jo at jorden er rund

at alt går rundt og rundt, som på tomgang

rundt og rundt og rundt

jeg forstår ikke hvor vi skal, om vi skal

når vi bare går rundt oss selv rundt en stjerne

er det alt

 

jeg blir svimmel av trøtthet av disse evigvarende rundene

på jorden lager vi veier og hus og togskinner i stål

vi transporterer oss selv i rette injer

vi lager tydelige mål

vi dreper hverandre

vi gir hverandre fredspriser

vi står i kø

vi venter

venter på at noe skal skje

 

venter på at rundene blir fler  

tidskapselen

du strekker deg innover og puster gjennom huden

du kapsles innover

alt er transparent

nå skjer det du er glatt

han er der

dere står nære men ikke helt nære

det glatte

han elsker deg.

 

du puster

han står nære men ikke helt nære

du tar på ham

vrir huden av ham

stikker kniven halvt inn i ham.

kapsler deg inn

 

 

du er gammel

8.4

Klar i tanken ska du vara

Och stark i känslan

 

Kristina Lugn 

poesiens realisme

livet når det er som..

skyggene over ansiktet..

poesien som renner utover papirets fire hvite vegger

pusten som uttrykker seg i hele rommet og blir en hinne av ugjennomtrengelig energi

hvordan jeg påvirker meg selv og andre gjennom denne darrende duftende pusten som går opp og ned opp og ned opp og ned

gjevn men sterk og klar for alt

uten retning svever jeg over asfalten med lange tunge armer

Jeg er en svevende svamp som suger til meg alle kroppslige fysiske møter-

uten tyngdepunkt, uten vinger, uten retning svever jeg over asfalten med lange tunge armer, ingen hender å hilse på, for tungt å strekke seg ut. uten vilje, uten evne flyter jeg, redd for å miste noe jeg allerede har mistet, klamrer meg fast i usynlige krykker av metall, upersonlig og usynlig.

viljen er min uvilje, handlingene min passivitet, men jeg later som, later som at jeg har en vilje til noe. svever høyt nok til å kunne se menneskene i øynene og roper høyt nok med tydelig tale utenpå, ingen armer 

reminder

4. jan

 

nummen av inntrykk

glede

smerte 

 

nummen, helt nummen 

inn i munnen 

og ut i fingertuppene

 

nummen av sex

nummen i hodet, sjela, hjertet, bena...

 

nummen

helt nummen

 

pakket innenfra og utenfra med rosa såpebobler..

fyllt med skum og såpe 

er jeg 

helt nummen 

 

et helt jævla hamam inni meg 

 

mitt liv har begynt og kommer aldri til å slutte 

2014

<3

 

nummen 

 

det eneste vi skal klare er å klare det

selvet og morgendagens manifest

jeg fyller kroppen med gnist som trykkes ut.

jeg sovner inn som et esel under solen.

jeg lever i limbo og ikke på en strek

jeg er det 

 

 

 

----><----

jeg sitter på toppen av et fjell og titter utover mitt landskap

det er frodig

men ingenting kan jeg gripe tak i

for alt er så langt borte, og jeg sitter alene på toppen

ruger på meg selv

fjellspissen stikker seg lenger og lenger inn i meg underifra og opp

det er bare et spørsmål om tid før jeg spiddes eller reiser meg å glir ned fjellsiden

 

helst vil jeg fly

oppover er den eneste veien for meg 

men kroppen vil ned 

den vil bare dø

 

fjellet har snart spiddet meg nå 

og snart deles jeg i to

da kan jeg endelig få elskeren jeg har lengtet etter i alle disse år 

endelig la min splittelse bli fysisk og levende

her og nå

endelig en å elske

som kan elske meg tilbake 

snart løsner det

det er ikke bare jeg som har bygget denne muren, det er ikke bare min mur, bare min skyld.

delvis ja

men jeg speiler meg bare mot verden og verden mot meg 

og sammen bygger vi en mur

for hverken verden eller jeg orker å spile oss hele dagen alle dagene 

jeg er trøtt 

av meg selv og verden og verdenen inni meg 

verdenenenenen inni meg 

jeg vil sove men jeg er redd for drømmen 

 

i natt drømte jeg 

drømte om et ansikt uten ansikt

bare tråder, hudbiter stakk ut 

et grønnlig skjær 

det var som at det var skjært, klippet i

men ikke blod

ansiktet var helt rolig

snakket

alle var rolige

og jeg skrek 

jeg vred meg av vemmelse

av angst

jeg våknet og gråt helt til dagry 

 

jeg dagdrømmer

om at kroppen min skal falle fra hverandre

at bitene ikke lenger skal passe sammen

at jeg ikke lenger skal være én kropp

denne tanken er som et evigvarende ufrivillig mantra som gjentar seg og gjentar seg helt til jeg skriker av smerte

i tankene

 

jeg speiler meg i vinduet og passer på at jeg er hel

jeg er det

menneskene ser på meg 

verden ser på meg 

jeg ser på meg selv

alt

er vent

innover

 

det klør overalt

vil klippe av meg håret

klør i hodebunnen

klør inni meg

den følelsen;

noe er galt, men jeg vet ikke hva det er

 

jeg vet ikke lenger hva som er inn eller ut for hele verden har jeg gjort til min 

hele verden presser seg ut i mine kanter og snart så løsner en arm

et ben

ryggvirvlene

hodet

ta hodet

snart løsner hodet

 

snart er jeg fri fra meg selv 

 

 

 

de dagene da alt man trenger er en setning

"Tenker på deg, håper du har det bra"

"Jeg har det...ganske bra, og du?"

"Jeg og i grunn, jeg har en retning"

"Åh jeg elsker det, når man har en retning.. jeg holder på å skape meg en.. hva er retningen din?"

 

"Det jeg holder på med er å klare å inkorporere alt jeg tenker i funkjsonelle rammer, men det som driver meg er troen på mennesket"

14.09.2013

 

De dagene da det eneste som betyr noe er at man puster inn og ut inn og ut inn og ut pretanisøst skal det bli og pretansiøst er det og er det ikke for det er livet og jeg elsker det og hater det, å leve i seg selv, total balanse erlik disharmoni, jeg har hengt opp alt tøyet til tørk, gulvene er sugde for støv, veggene rene av vætske, lavalampen beveger seg i seg selv og den har mitt fulle fokus, de røde blodbyllene som beveger seg langsomt opp og ned, opp og ned, opp og ned, jeg ser bare meg selv i meg selv i alt jeg ser og langt der borte er menneskene. Rommet er tomt, hvitt, grått, jeg er i det.  

10.07.2013

http://www.upworthy.com/dustin-hoffman-breaks-down-crying-explaining-something-that-every-woman-sadly-already-experienced-3

med hendene på hjertet

Jeg sovner bare med hendene på hjertet, og kroppen spenner, og kroppen flyter, og leppene strammer seg rundt pusten, jeg svelger, jeg sovner bare med hendene på hjertet, og hjertet dunker opp i tinningen, og jeg kjenner tyngden, så tung og stiv, jeg sovner bare med hendene på hjertet, og det er så stille, og det er så rolig, og alle har lagt seg, for sommeren har varmet oss, og skuldrene er solbrente, og ansiktene svale, og hårene salte, og det er så stille, og det er så rolig, jeg sovner bare med hendene på hjertet, og jeg klemmer hardt rundt dynen, og jeg hviler mot dynen, jeg hviler hviler tung mot dynen, rød i kindene, tråder av tyngde, tunge lodd, som holdes opp av svevende tynne tråder, og jeg vil slite dem av, så de faller mot bakken, men de henger så fast og de veier så mye, og jeg sovner bare med hendene på hjertet, men de er så tunge, som tunge lodd på hjertet, og jeg sovner ikke med hendene på hjertet, for jeg er mitt eget lodd, så tung mot hjertet, jeg veier ikke bare meg selv, men tankenes tyngde, som er uendelige, og da veier jeg alle verdens tanker, og det er så tungt, og jeg er så tung, og jeg sovner ikke med hendene på hjertet

jeg vil bare at det skal være i morgen

det funkar.

Jag har ingen förmåga att bära mig sjäv. Total hybris är öppenbarligen människans undergång eller överlevnad. Jag är trött på att väga svart mot vitt, och aldrig våga välja en jävla farg. Jag frågar inte längre vad som är problemet, men värfor det är oss. Kunde inte ,,,,,,,,,, hittat någon annan att problematisera. Jag ser inte lusten i att alltid vilja ha det motsatta av vad jag har. Eller att äta. Eller att sova. Eller att promenera. Eller att.. Jag tycker om att ta ifrån varandra pennor, sortera värje del i var sin färgade plastmugg och börja på nästa. Det är otroligt hur mycket dom liknar varandra i skelettet. När jag har 10000 ska jag hitta rätt del och skruva ihop dom.

Det kommer nog ta ett liv. Det kommer nog bli lite tråkigt sådär i längden. Men ödet är ödet. 

(sätter sig ned och börjar skruva)

Ubu Roi

verden er så liten. eller, norge er så lite, sverige er så lite,

verden er så stor

skulle ønske jeg kunne fått med meg dette





 

#den følelsen

hva er forskjellen på leve og leve

 

jeg gjør ikke lenger ting fordi jeg må gjøre dem, men fordi jeg velger å gjøre dem

fordi jeg eier meg selv

føler du at du eier deg selv?

trene

trene

trene seg

lillefinger, langefinger

tommel

la de andre fingre henge ned

rumpe, lår, legger, la tær bare være der

så vidt nå bakken når de står på overflaten

ingen spenst, bare tankekapasitet

trene hjernen

tenke

tenke

tenke

men alt går oppover og bakover

en landmine i reversj

trene ryggen så ikke ryggraden synker ned i hoftene

og linjene blir gele i faresonen, ytterst i kjøleskapet på barnebursdag

trene

trene

trene

trene håret, trene neglene, spikke skjelettet fint og vinkelrett

formes

transformeres

til oss selv

trene 

trene

trene

 

lemur

savner lemuren min. og håper hun har det bra.

for hun er en så fiiin lemur.

så jeg hakke ord. 

 




09.04.2013

så mye man ikke kan være.

så mange rom som er låst.

så vanskelig å si det jeg mener til den jeg elsker.

og hater.

så tynn hud, så stramme årer som spenner seg og danner lenker, som bare jeg kan bryte

men ikke gjør

fordi jeg ikke forstår

og har ingen ord

ingen følelser

for å uttrykke det komplekse

som er meg 

tvungen tillhørighet

nå er jeg så lei av det stadige sosialemedier bekreftelsesbehovet jeg må sprøyte inn under det tynneste hudlaget ver eneste dag. som en rus, som en tvang, jeg ikke har valgt selv. noe som bare er der hele tiden. som en hakkespett på hjernen. inn under det tynneste hudlaget, for det kommer aldri helt inn, ikke inn til hjertet, men det legger seg der under det tynneste hudlaget og svir litt, svuller litt opp, så jeg kan ønske meg mer,sprøyte meg mer. 

jeg er så lei for det føles som om jeg bærer en sekk av tomhet. en svart søppelsekk slengt over skuldern full av ingenting.

dette gjør meg neste lei meg. men fordi det er tomt, og med andre ord ikke kan berøres, vet jeg ikke hva det er som svir sånn i sjela.

 

jeg tar facebookfri i noen uker. fra i dag og minst 2 uker fram. oppdaterer her om det føles eller om det ikke føles, eller oppdaterer ikke om det ikke er noe poeng.

absurd å avslutte et sosialt medie for så å gå over til ett annet, men jeg synes virkelig denne følelsen av tvungen lufttillhørighet er intressant. kanskje kan det komme noen intressante skriverier.

 

 

det finnes ingen begrensninger for hvor mye jeg vil at du skal elske meg

jeg selger meg og alt jeg er til instagram

Attenberg



.

jeg er 

her

solen

jag och du, vi åker in i varandra, som et endelöst kreschendo av grenslösa grenser 

vi krossar varandra och bygger varandra upp i evighet

i tidlöshet

jag vet inte

 

jag ser jag säger saker med min mun jag hör dig jag svarar jag tar in

men jag förstår bara solen

jag känner bara solen som blottlägger sig själv där framme mellan två världar av vita drömmer

två tankar, och där emellan - solen som  pressar sig fram och blir det ända som räknas

ingen ser tanken

ingen ser dig

alla ser gryningen

 

jag hör mig, jag ser mig, jag fins

men jag känner bara det som finns utanför 

långt där utanför alla låtsasgränser 

där fins bara solen 

tusen muskler lämnar min kropp så jag kan skapas om i en födsel av förlust

jag ser ingenting 

jag är allt

snart



hender

jeg er et barn med store hender.

store barnehender som beveger seg uten kontroll og erfaring.

store tunge barnehender.

alt i meg er motstridende og ingen ser det jeg egentlig er - ....

bare når jeg stryker meg selv lett over ansiktet viser jeg min barnslighet.

resten av tiden er den skjult i hendenes størrelse og innlærte kraft, som år med kamp har lært dem. 

ingen uttalt kamp, men en menneskekamp. den kampen vi alle fører med oss selv.

 

når mine hender får være myke gråter jeg, fordi det gjør så vondt  å forstå at de alltid er så sterke. 

min skjørhet er skjult, men ser du nøye på arrene etter mine egne bitt og klor ser du svakhetens regnbue som stiger fra det evige landet jeg til det evige landet jeg. jeg er min egen kamp, og du tror jeg er så sterk, fordi du selv er like skjør som meg, men egentlig er vi begge like skjøre med like sterke hender. 

Les mer i arkivet » Mai 2016 » November 2015 » Juli 2015

FAY

24, Oslo

we all become important when we realize our goal should be to figure out our role within the context of the whole And yeah, rock and roll is fun, but if you ever hear someone say you are huge, look at the moon, look at the stars, look at the sun,look at the ocean and the desert and the mountains and the sky. Say I am just a speck of dust inside a giant's eye

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits